To versjoner av frelse

I en frodig oase, midt i den tørreste ørken omgitt av alt tenkelig mat og drikke, finner vi to skikkelser som har betydd enormt mye for to av verdens største religioner. Muhammed og Buddha. De er begge interessert i å lære mer om frelsen i deres to religioner og hva som skal til for å oppnå den.

Muhammed: Selv om man lever en mannsalder som en troende muslim og gjør alt riktig i forhold til koranen er man ikke garantert en plass i paradis, hvor vi er nå.

Buddha: Neivel, og hvorfor er man ikke det?

Muhammed: Fordi det til syvende og sist er Allah som bestemmer hvem som kommer til paradis og hvem som ender opp i helvette, sammen med djevelen.

Buddha: Allah? Hvem er det? Og han kan vel ikke sende en som har viet sitt liv til å følge deres hellige bok til helvette?

Muhammed: Allah er vår Gud, og den eneste Gud. Men han føler ingenting ovenfor menneskene. Han føler ikke glede når et menneske oppnår frelse, og heller ikke sinne når et menneske ender opp i helvette. Derfor kan ikke et menneske planlegge om det kommer til paradis eller ikke. Men det er selvfølgelig en stor fordel og gjøre det man kan for å komme til paradis.

Buddha: Okei, jeg skjønner. I vår religion gjør vi det på en litt annen måte. Her kan menneskene så godt som planlegge hvor de vil ende opp etter livet på jorden. Det er opp til mennesket selv og dets gode og onde handlinger som er nøkkelen på hva som skjer med det etter dette litvet. Vi er en ikke-teistisk religion, derfor har vi ingen Gud. Men jeg er grunnleggeren fordi jeg var den første til å oppnå nirvana.

Muhammed: Så hva kan skje etter livet da? Og hva er nirvana?

Buddha: Man kan enten oppnå nirvana, som er vår form for frelse. Bortsett fra at vi mener dette er noe som ligger i menneske sinnet, bare det klarer å fjerne årsakene til lidelse i sitt eget sinn. Man må frigi seg fra lidelsen, og isteden "våkne opp" på ny. Med det mener vi at vi ser verden i et nytt lys og man har da oppnådd nirvana. Hvis man ikke oppnår nirvana, vil man bli gjennfødt som noe annet i sitt neste liv, avhengig av hvilke handlinger man gjorde i sitt forrige.

Muhammed: Riktig, riktig. Ja, jeg får bare si som mora mi sa, det er godt vi er forskjellige. Tenk så kjedelig verden hadde vært om alle var like. Jeg synes vi skal respektere at det finnes forskjellige livssyn, og respektere hverandre for hva man velger å tro på.

Buddha: Jeg er helt enig, man må kunne leve sammen på jorden i fred og med respekt for hverandre uavhengig av tro.

Muhammed: Flotte greier, vi snakkes senere. Jeg må gå å forkynne litt.

Buddha: Den er grei, prekæs ja!

Humaismen - sentrale trekk

Innenfor humanismen er det en rekke forskjellige grener, noen av dem går også imot andre grener, men de har alle noen felles trekk. Troen på mennesket og dets evne til å tenke fornuftig og selvstendig. Andre fellestrekk kan være at de fleste humanister har en etisk tilnærming til livet og tankegang. De lever ut ifra hva de har lært og erfart er godt og ondt.

Mennesket i sentrum er vel veldig kort forklart hva humanismen står for. Den er mer opptatt av enkeltmennesket og hvilke valg det tar igjennom livet hva gjelder riktig og galt.
Det er her etikken kommer inn, som er læren og hva som er rett og galt. Vitenskap er også viktig i humanismen fordi den representerer den jobben mennesket har gjort for å alltid komme et skritt videre. Det er altså fornuften og menneskets tankegang som har gjort at vi er der vi er i dag, på godt og ondt.

Slik som jeg tolker diktet så handler det litt om verdenshistorien, fra den første ild og helt fram til våre problemer med klimaet i dag. Det Inger Hagerup mener er at det er mennesket som har forårsaket alt godt, men også alt ondt som er i verden i dag. Og det er også opp til oss selv å løse de problemene og hindringene vi møter på.
Det er altså fornuften, vitenskapen og mennesket selv som har skapt verdenshistorien. Og det er også disse ideene og særtrekkene som er sentrale i humanismen.